Laurdag 26.september kjem Svelekameratane aka SVELENE frå Nordfjordeid tilbake til sin årlege kveld på Stødt💥

I år har dei med seg rockeheltane frå Nordfjordeid, Tripod som support, så denne kvelden er ein kveld du ikkje vil gå glipp av!

Vi opnar dørene kl. 19, og musikken tek til kl. 21:30.

Billetpris kr. 250,-

ID: 20+

Presseskriv:

SVELEKAMERATANE (SVELENE)

I et univers som gliser i samme retning som Raga Rockers, Dum Dum Boys, Ingenting og Jokke, lirer «Svelene» av seg fandenivoldske rockelåter, ofte med dypereliggende meldinger mellom linjene, og et særegent glimt i øyet. Alt servert med tekster på Nordfjord-dialekt og stort allsangpotensiale.

Bandet har gitt ut åtte plater; «Delvis Skya Oppholdsvær», «Live På Fabrikken» , «Tegnestiften», «Sanne Episoder»,«Håpløst Håpefull», «Fri Fugl», «Sveiv i gang» og «Sjangledans» i tillegg til singler, og jobber stadig med nytt materiale.

Svelene har i mange år vært Malakoff Rockfestival sitt faste husband der de har servert heidundrendes og energiske konserter som det går vandrehistorier om. De siste årene har arbeidet med nytt materiale og et stødigere, mer variert sett med akustiske innslag, gjort Svelene mer forberedt på å spille alt fra mindre klubber til store festivalscener.

Svelene har holdt det gående i langt over 20 år med konserter på klubber og festivaler rundt land og strand, og har siden 2018 opplevd en «ny vår» med slipp av fem plater, utsolgte konserter inkludert fulle hus på Gymmen i Nordfjordeid, Stryn, Trandal Rockefestival, Inside og Garage i Bergen, Stødt i Ørsta, Tredet i Volda, Havly i Bremanger og Bremanger Fjordhotell og mye mye mer. Svelene var åpningsband på både Strandfestivalen i Måløy og Malakoff 2019, og har siden da spilt fast på Malakoff.

Bandet ble i 2014 tildelt Eid kommune sin kulturpris.

Svelekameratane ( Svelene ) består av:

Tom Grinde – vokal

Bjørn Dahlgren – gitar

Rune Standal – slagverk

Knut Inge Bjørneset – bass

Sverre Brungot – gitar

Rebecca Grinde - kor

Camilla Grinde - kor

-------------

TRIPOD - LÅTENE BETYR ALT!

Noen presseskriv tar utgangspunkt i at bandet eller albumet som nå skal presenteres er det største, mest banebrytende og hypede i manns minne. “Dette sjangeroverskridende bandet har gjenoppfunnet rocken, og kan ikke sammenlignes med noe du har hørt i hele ditt liv!” eller “Denne plata vil forandre hvordan du noensinne har sett på musikk!”, liksom. Tripod er ikke der. De trenger ikke å snu verden på hodet eller blande inn peruviansk frijazz og futuristisk scramrock i låtene sine. Låtene. Der har du stikkordet for Tripod. Ikkeno pretensiøst tøv, tant og fjas, ingen heseblesende trendhopping og null interesse for å bli noen de ikke allerede er. Gode låter, derimot…

La oss spole kjapt tilbake: Tripod ble dannet i 2002, og slapp debutalbumet “Nevermind This Black Album” i 2008. Albumtittelen forteller nesten alt du trenger å vite om bandets inspirasjonskilder, men likevel klarte de å levere sin stoner-inspirerte metal kombinert med reale doser klassisk grungerock med en såpass ærlig ekthet at de framstod som en genuin og solid arvtager etter de storhetene som kom før dem, og ikke noen blek pastisj.

Oppfølgeren “Four Coins” (2012) var produsert av selveste Beau Hill (Ratt, Europe, Alice Cooper m.fl.). Bandet hadde brått fått internasjonal oppmerksomhet og den påfølgende turneen tok dem blant annet til Kina. I 2014 slapp de sitt tredje album, “Devil Feeder”, innspilt i Tsjekkia. Her gjestet strykere fra Praha Filharmoniske Orkester, og var med på å løfte bandets sound, selv om musikken fremdeles var tro mot bandets røtter i grunge og metal. Bandet hadde nå opparbeidet seg en trofast fanskare, ikke minst live, men etter kun noen få konserter i kjølvannet av tredjeskiva, ble det stille fra Tripod. Lenge.

Så i 2020, under en fisketur, fant bassist Espen Bjørnholt og trommis Åge Solheim ut at det kunne vært gøy å skrive noen låter igjen. Vokalist Knut Arne Lillestøl og gitarist Stein-Inge Øien ble involvert, og brått var det klart at Tripod faktisk var tilbake. Men istedenfor å stille seg på den høyeste fjelltopp med megafon og skrike om “comeback”, benyttet de anledningen imens verden var corona-stengt til å skrive flere låter. Og enda flere. Til slutt satt de med nesten 40 låter, og var såpass fornøyde med mange nok av disse til at de vurderte å lage et dobbeltalbum. Men dette er Tripod, ikke Led Zeppelin.

Dermed bestemte de seg for å prioritere høyest mulig kvalitet, og satte i gang det de selv beskriver som en fin prosess med å få bort daukjøtt. Og noen solide runder med avstemning via excelark sørget for at hele bandet kunne stå inne for de 12 låtene som ble stående igjen.

Selve innspillingen var preget av en frihetsfølelse, ettersom de har hatt sitt eget studio og gjort alt selv, og dermed aldri hadde noen deadline hengende over seg. For å gjøre det hele enda mer familiært, er albumet mixet av Jørgen Sporsheim, som ble Tripods andre gitarist på “Devil Feeder”, der han også satt bak spakene i studio. Dermed fantes det tid til å gjøre disse låtene til de beste de klarte å lage. Til å legge på harmonier eller annet snop underveis. Til å nerde, prøve, teste, feile, prøve igjen og ende opp med et album som føles som en hjemkomst for Tripod. Og dette albumet har fått tittelen “Black Smoke”.'

Nå ønsker bandet å komme seg opp på scenen igjen, og gleder seg til å spille flest mulig av de nye låtene live. De fire, som siden har blitt fem, etter tilføyelsen av gitarist Anders Lillestøl, gir blaffen i ord som “relevans”, men har levert et album de ville hatt lyst til å høre på selv. Og hvis du liker catchy, tøffe og ærlige låter med riff og refrenger i høysetet, så har du også lyst til å høre på “Black Smoke”!