WHITE TRASH BLUES BAND
White Trash Blues Band har genialt blandet den tidløse energien til rock 'n' roll med den ra, ufiltrerte sjelen til garagerock. Musikken er en eksplosjon av rock 'n' roll-attityde og uformell sjarm, og deres liveopptredener skuffer aldri.

Musikken bærer arven fra de store ikonene i sjangeren, samtidig som de tilfører sitt eget unike preg. Dette er rock i sin reneste form.

How snotty garage punk should be today.
- 9/10 brustatt.de

Wonderfully dirty and direct.
- terrorverlag.com

Sometimes snotty and abrasive, sometimes soulful and groovy.
- Clear Spot

Spit in the can and get your boots on! This will drag you through the mud, and youll fucking love it.
- Billy Bob Bogan


GRINGO BANDIDO
Gringo Bandido steg opp av den berømte asken av den møkkete blues-trioen Camaros en gang midt på 2000-tallet. “Asken” blir muligens litt underdrevet, da ord som “et apokalyptisk togvrak av bibelske dimensjoner” kanskje begynner å nærme seg en rettferdig beskrivelse om hvor hardt Camaros kræsjlanda etter årevis med utagerende oppførsel på rockescener (og bak) fra Tromsø i nord til Barcelona i syd. Men nok om det.

Camaros-frontmann Christian Sandaker - mannen som kan fylle et stort lokale alene (ja, alene, uten andre levende mennesker tilstede), samlet en brokete gjeng til sitt dengang nye band Gringo Bandido. I 2013 slapp de endelig sitt etterlengtede debutalbum “The King and I”, til stor jubel blant musikkanmeldere. Om Egon Holstad sin oppfordring “please, ikke la det gå åtte nye år til neste utgivelse” ble sett på som en utfordring vites ikke, men det tok altså nøyaktig åtte år før neste fullengder," Chief Police" var ute. Egon fulgte opp med å erklære "Chief Police" som et av årets beste rockealbum i 2021!

Orginale tangent-virtuos Ivar Eidem blir med oss denne kvelden. Det har blitt noen utskiftninger i den brokete gjengen siden sist, Carl-Fredrik Sandaker har gått fra gitarist til bassist, og Cato Haakenby har overtatt gitarplassen. Trommeslager Stig Buckholm som spilte på det meste av første albumet er fortsatt på plass. Endringen i tangent-seksjonen har ført til at “Chief Police” rendyrker den møkkete gitarrocken ala Oblivians, Dead Moon og Compulsive Gamblers enda mer enn på “The King and I”. På mange måter er man ett hakk nærmere Camaros, og sirkelen nærmer seg dermed sluttet. Samtlige av disse bandene som har blitt nevnt her burde vekke den største interesse hos de fleste som er glad i rock.